Etikettarkiv: Goethe

Hva kan fenomenologisk metode og erfaringsbasert erkjennelse tilføre lærerrollen?

Av Dag-Otto Thunold, Rudolf Steinerskolen i Oslo. Denne oppgaven er skrevet som en del av Masterutdannelsen i pedagogikk ved RSUC i Oslo.
Skolen som samfunnsinstitusjon er i dag mer enn noensinne, lagt under lupen. Ofte ser man av medienes dekning at to målsetninger flyter over i hverandre, hvilket skaper et uklart bilde:
1. Skolens oppgave er å oppnå høyest mulig score på alle former for nasjonale og internasjonale tester.
2. Skolens oppgave er å gjøre den oppvoksende generasjon moralsk, emosjonelt og intellektuelt rustet til å møte de sivilisatoriske utfordringer vi i dag ser konturene av.

1. Innledning

Det skal godt gjøres å finne argumenter for annet enn at den siste (indre) målsetningen logisk nok må være den første (ytre) overordnet. I dette ligger det en mer eller mindre latent konflikt. Hva den første målsetningen angår ser man at de siste årenes middels til svake måleresultater på PISA, PIRLS og Nasjonale prøver kombinert med læreryrkets svekkede status og sviktende rekruttering, har bidratt til økt usikkerhet om hva som kreves av lærerrollen i fremtidens skole. Heldigvis dreier det seg om en yrkesprofesjon mange lærerstudenter fortsatt ser frem til med forventning og glede. Men altså – ikke mange nok. Dertil er det et urovekkende høyt frafall blant relativt unge lærere. Det maner til bekymring.

Til tross for mye skråsikkerhet fra politikerhold hva årsaker og løsninger angår, er det i dag ikke mulig å dekke over den allmenne villrede som gjør seg gjeldende på dette området. Med de beste intensjoner har politikerne de siste tiårene grepet aktivt inn i dette feltet. Midlene har dels vært nye og uprøvde, dels gamle og velprøvde. Hva skal de ellers gjøre? Er det ikke deres ansvar å ta tak i ethvert samfunnsproblem, bedømme det på grunnlag av forskning, for så å sette inn adekvate tiltak, slik at forholdene utvikles i ønsket retning?
Men i og med at det handler om mennesket som utviklingsvesen, er skolen som sådan et subtilt og komplekst felt å gripe inn i. Bildet er spaltet: 1. På den ene siden har vi Utdanningsdirektoratet med dets nye målstyringsideologi. 2. På den andre siden har vi sakens kjerne, i form av et omfattende empirisk innhold som dag for dag akkumuleres i tusener på tusener av klasserom.  Kan «fakta» fra utallige undersøkelser, nedfelt som objektiv statistikk, bygge bro over denne avgrunnen og redde skolen ut av den krise den synes å befinne seg i? Ikke med dagens brist på erfaringsbasert kunnskap. For hva annet enn erkjennelsen av dette ligger til grunn for de siste årenes økte bevilgninger til pedagogisk forskning? Dette kommer også skolen til gode, i alle fall når denne er basert på klasseromsgenerert empiri, slik som i studien: «Den gode timen»[1].  Her konkluderes det med at nøkkelen til trivsel og god læring ligger i selve lærerrollen. Dette er samsvarende med John Hatties 15-årige studie som omfattet 80 millioner barn[2]: “Lærerens undervisningshandlinger er den faktor som i størst utstrekning forklarer elevenes fremgang i læring og er viktigere enn for eksempel klassestørrelse og nivåinndeling.” Konsekvensen av dette er at man i lærerutdanningen bør vektlegge teknikker som fremmer en økt individualisert utforming av lærerrollen.
Skolemyndighetenes målsetning om å underbygge ethvert tiltak med dokumenterbar kunnskap om hva som fremmer det psykososiale miljø, god undervisning og effektive læringsprosesser, fremstår  på sett og vis som uklanderlig i sin distanserte form for «objektivitet». Men vil det noensinne kunne oppveie det faktum at målstyringsideologiens logikk hviler på en grunnleggende mistillitt til den individualiserte lærerrollens integritet og utviklingspotensial? Dette er en problemstilling som skjøt fart i takt med at Hatties studie ble lest og kommentert i de politiske miljøene.
Til tross for et bunnsolid og veldokumentert forskningsmateriale, har flere og flere politikere stått frem og spurt seg selv om ikke de siste årtienes vekslende reformer, uforvarende har kommet i skade for å øke de problemene de var ment å skulle løse, her fritt gjengitt fra skoledebatten: «Har denne type overstyring bidratt til å svekke lærernes anseelse og yrkesstolthet?» «Nå må de få arbeidsro (les: reformpause)». «Dagens kontroll og dokumentasjonsregimet (New Public Management) har redusert den tiden lærerne har til disposisjon for sin kjernevirksomhet, slik som faglige forberedelser, gjennomføring, etterarbeid og individuell oppfølging osv. Denne tiden må tilbakeføres til lærernes primæraktiviteter», osv.
Denne oppgavens spørsmål om «hvorvidt fenomenologisk metode og erfaringsbasert erkjennelse har noe å tilføre lærerrollen», er nettopp rettet mot kjerneinnholdet i nevnte primæraktiviteter. I det feltet hvor elever og lærere samvirker, dvs der hvor undervisningens essensielle innhold blir til, skapes det – fortløpende, i tidens strøm – et empirisk innhold.  At denne tause empiri kun i begrenset grad er tilgjengelig for politikere, byråkrater og forskere, ligger i sakens natur. Det er et faktum man ikke kan trylle bort med grafer og nyord.
Men hva da med lærerne selv? De – og ingen andre – er sammen med elevene bærere av denne tause empiri. Den er tilgjengelig i den grad undervisningens innhold gjenskapes som erindringsforestillinger. På det vis kan den tause empiri når som helst rekapituleres og gjøres til gjenstand for betraktning. Det dreier seg ikke bare om elev/læreradferdens relevans til  didaktikk og metodologi, men også om tilsynelatende ikke-relevante, mer eller mindre bevisste faktorer i lærerpersonlighetens egen selvutvikling. I hvilken grad dette samlede innhold av taus empiri blir gjort til gjenstand for en bevisst, systematisk bearbeidelse står og faller med den enkelte lærer. For den som betrakter lærerrollen som pedagogisk instrument, dreier dette seg om en profesjonsrettet skolering, hvor det å forløse kreative begavelser og det å forvandle hemmende ensidigheter, fortoner seg å være to sider av samme sak. Her har lærerutdannelsen en mulighet til å formidle relevante teknikker innrettet mot det å pleie en selvkorrigerende og selvrealiserende bearbeidelse av undervisningens empiri.
Med dette er denne oppgavens problemstilling rammet inn, idet følgende påstand tas for gitt: Hva lærerrollens individualisering, egenart og fornyelse angår, vil en regelmessig, bevisst omgang med egne (og kollegers) undervisningserfaringer, virke befordrende på en en selvkorrigerende og selvrealiserende egenutvikling. Det motsatte synspunktet ville sparket bunnen under vår tids vektlegging av et vitenskapelig sinnelag, hvor det å bringe et hvert virkelighetselement frem til bevisst bedømmelse ikke avkreves noen form for legitimering. Fordi det også må innbefatte lærerrollen, vil ovennevnte påstand i fortsettelsen bli betraktet som et aksiom.
I forbindelse med dette aksiom vil det – på grunnlag av egne erfaringer og ledsagende studier –  bli undersøkt i hvilken grad fenomenologisk metode er spesielt velegnet. Hva taler for og hva taler i mot denne mulighet?

2. Teoridel med kommentarer

Bortsett fra Rudolf Steiners bokutgivelser under hans 15-årige arbeid med å redigere Goethes naturvitenskapelige skrifter (1882 – 1887), hvorav den første tas med nedenfor, har det ikke vært lett å finne litteratur som spesifikt tar for seg dette emnet. De to artiklene av henholdsvis Arthur Zajonc og Brent Dean Robbins, ble valgt i og med at de på hver sin måte har en klar relevans til denne oppgavens problemstilling:
1. Grunntrekk av en erkjennelsesteori for Goethes verdensanskuelse. (Steiner, 2009)
2. «Love and Knowledge: Recovering the Heart of Learning Through Contemplation. (Zajonc, 2005)
3. New Organs of Perception: Goethean Science as a Cultural Therapeutic (Robbins, 2005)

2.1.  Grunntrekk av en erkjennelesteori for Goethes verdensanskuelse (Steiner, 2009)
Rudolf Steiner (1861 – 1925) skrev denne boken mens han var beskjeftiget med å redigere Goethes naturvitenskapelige skrifter (Steiner, 1926). I forbindelse med en nyutgivelse i 1924, 40 år etter førsteutgaven (1884) skriver han i forordet at denne boken «(…) fremstår som en erkjennelsesteoretisk grunnleggelse  og rettferdiggjørelse for alt det jeg senere har sagt og offentliggjort». Interessant i den forbindelse er at Steiner først stod frem med det vi i dag forbinder med antroposofi i år 1900, dvs 14 år etter at hans epistemologi ble offentliggjort og 6 år etter utgivelsen av «Frihetens filosofi. (Steiner, 2008).
Hva fenomenologi som sådan angår er det svært vanlig å ta utgangspunkt i Franz Brentano (1838-1917) og hans elev Edmund Husserl (1959 – 1938), hvorav sistnevnte regnes som fenomenologiens grunnlegger. I og med at denne oppgaven tar utgangspunkt i en eldre gren av fenomenologien, dvs. den som går tilbake til Goethe, er det viktig å være oppmerksom på at ikke bare Husserl, men også Steiner var svært opptatt av Brentano som tenker. De var begge av den oppfatning at ikke bare naturfenomener, men også sjelelige fenomener må kunne iakttas og bedømmes vitenskapelig. Det ligger allerede i tittelen på en av Brentanos viktigste bøker: «Psychologie vom empirischen Standpunkt»  (1874).
Her melder det seg en vesentlig innvending: Er ikke Goethes, Steiners og Brentanos utvidelse av begrepet vitenskap til å også omfatte sjelelivets fenomenologi et, i utgangspunktet, umulig prosjekt? Hvordan kan et subjekt gjøre seg selv til gjenstand for objektive betraktninger? Vil ikke subjektive følelser, ønsketenkning osv. fra dette objekt, snike seg ubemerket inn i ethvert forsøk på logiske resonnementer? Dette er en høyst relevant innvending. Spørsmålet er om det faktum at en vitenskapelighet stilles på en slik avgjørende prøve, er ensbetydende med at den ikke kan skoleres til å mestre utfordringen? Er det noe ved den fenomenologiske metode som virker oppdragende i denne retning? Det vil nok mange som er fortrolige med metoden svare ja til.
Steiners interesse for Brentano gjenspeiles i hans samlede verker, i og med at han nok er blant dem han oftest refererer til. Han hevdet sågar at Brentanos ideer ledet like frem til den åndsvitenskap han selv la grunnen. Dette kan man lese etter i hans selvbiografi.  I et pedagogisk foredrag holdt i Stuttgart 34 år etter at den boken vi her omtaler kom ut, dvs i 1922, gir Steiner en muntlig beskrivelse av det punkt hvor deres veier skilles ad:

Brentano begynte også med en undersøkelse av tenkningen, men han (…) begrenset seg kun til å registrere det som er forhånden i den vanlige bevissthet. Først gjennom en tankelivets forsterkning, gjennom meditasjon og konsentrasjon, føres dette tankelivet til den indre plastiske formkraft, og den fører virkelig på den veien som begynner ved å fatte de enkle dagligdagse tankene og ender ved menneskets åndelig-sjelelige element som har levet der før fødselen, før unnfangelsen i den åndelig-sjelelige verden selv, og som har forbundet seg med menneskelegemets fysiske arvekreftene. Det finnes ingen annen løsning på sjelegåten enn gjennom det at man virkelige finner veien fra de enkleste dagligdagse tilsynekomster til tilværelsens store gåtefulle spørsmål (Steiner, 1998)

Det Steiner her sier om tankelivets forsterkning, meditasjon og konsentrasjon går som en rød tråd gjennom hele hans livsverk. I slike sammenhenger bruker han også uttrykk som den styrkede tenkning, den morfologiske tenkning, den levende tenkning, den rene tenkning osv. Er det ikke slik at et tankeforløp først får betydning for oss i det vi på egen hånd setter oss i stand til å erfare det? Kanskje dette sitatet fra kapittelet «Tenkningen som høyere erfaring i erfaringen» kan sette oss på sporet?

Når det dreier seg om tanken, er jeg klar over, at dennes tilblivelse ikke er mulig uten min aktivitet. Jeg må gjennomarbeide tanken, må gjenskape dens innhold, må gjennomleve den i det indre inntil de minste enkeltheter, hvis den i det hele tatt skal ha noen betydning for meg». (Steiner, 2009)

Vi ser at det å omgås ideer kontemplativt fra Steiners side ikke er forbundet noe mystisk. Målet er høyest mulig klarhet i tankelivet – transparens i idéanskuelsen. Poenget er at det må til, der som man skal klare å holde fast i et tankeforløp uten at den frie strøm av assosiasjoner vipper en av pinnen. Det er det som gjerne skjer når en tenkende betraktning ikke lenger understøttes av objekter fra sanseiakttagelsen, men tvert i mot aktivt skyver disse ut i periferien. Det er det siste som tilsier at enhver undersøkelse av ideer, inkludert egne erfaringer, kun er mulig i den grad den gjennomføres kontemplativt eller om man vil: meditativt.  Det krever en ekstraordinær viljesanstrengelse i omgang med tenkning.
Vi har allerede sett at det for Steiner gjaldt å åpne opp for at ikke bare ytre sanseinntrykk, men også den indre fordypning i ideer kan behandles empirisk, uten at det automatisk tilsier en svekkelse av vitenskapelige krav. Det er høye krav. Spørsmålet er om det i det hele tatt, dvs. prinsipielt, er mulig å overvinne subjektets trang til å sette seg selv i sentrum?
Selv minner Steiner om enkle faktiske ting slik som at vitenskap forutsetter to prosesser: Evne til å iaktta sanseinntrykk og evne til å iaktta ideer. Det er vanskelig å si seg uenig i dette, bortsett fra at følelser, drifter og begjær må medregnes, men da frembrakt gjennom «indre sanser», noe Steiner vektlegger andre steder i denne boken. Men hvordan er forholdet mellom det å omgås sanseinntrykk og det å omgås ideer – hva vitenskapelige bestrebelser angår? I underkapittelet «tenkning og iakttagelse» er Steiners standpunkt ikke til å misforstå:

Den overbevisning burde gjennomtrenge alle vitenskaper, at deres innhold utelukkende er tankeinnhold, og at de ikke står i noen annen forbindelse med iakttagelsen enn den, at de i iakttagelsesobjektet ser en særlig form av begrepet. (Steiner, 2009)

Det skal godt gjøres å gjendrive en slik påstand rasjonelt. Utfordringen blir da å utvide erfaringsområdet i det ikke bare ytre, men også indre sanseinntrykk gjøres til gjenstand for en betraktning, hvis mål er høyest mulig grad av objektivitet. Hva denne oppgavens tema angår er dette et høyst relevant utgangspunkt for fenomenologisk bearbeidelse av undervisningens empiri.

2.2. Love and knowledge: Recovering the Heart of Learning through  Contemplation»  (Zajonc, 2005)
Dette er et foredrag Arthur Zajonc har holdt ved Amherst Collage, hvor han er professor i fysikk. Som fysiker har han vært gjesteforeleser ved en rekke universiteter i Europa, med temaer knyttet opp til kvantefysikk mm. Det ville være en misforståelse dersom man tror at Zajonc vil erstatte kvantitativ analyse, diskursive og kritiske tankeoperasjoner med innsikter vunnet gjennom kontemplasjon. Kontemplativ praksis skal i følge Zajonc være et supplement og ingen erstatning for en selvstendig, kritisk tenkning. Ett av hans poenger er å vise at vi trenger en pedagogikk som ivaretar menneskets behov for kontemplativ refleksjon og fordypelse slik at ikke det unge menneskets følelsesmessige og moralske forhold til tingene blir neglisjert i læreprosessen. Dette har også en mulig relevans til vår problemstilling slik denne ble lagt frem i innledningen: Forholdet mellom elever og lærere dreier seg ikke kun om overføring av kunnskap. Lærerens vilje og evne til – i tilbakeblikket – å ta for seg den enkelte elev og prøve å leve seg inn i det denne strever med fra dag til dag, er også et vesentlig aspekt ved dette. Det blir en metode til å pleie og vedlikeholder den moralske dimensjonen i elev-lærerforholdet.  Erfaring viser nemlig at enkelte elever i ungdomsårene selv kan gi uttrykk for at de ikke føler seg sett av en bestemt, eller flere blant lærerne. Her må det overlates til den enkelte lærer å undersøke i hvilken grad det å bli sett «på denne måten», dvs i et kontemplativt tilbakeblikk, øker elevenes trivsel og derved også deres mottakelige for undervisning og læring. Det samme gjelder hvorvidt dette også har en gunstig innvirkning på elevenes gjensidige forhold til hverandre.
Enhver bedømmelse av så pass subtile prosesser er i utgangspunktet usikre. Men spørsmålet er da om ikke usikkerhet i seg selv, snarere er en spore til å undersøke slike forhold, enn det å skyve dem bort? Antagelser og bedømmelser av det som utspiller seg i dette feltet kan ut fra en vitenskapelig holdning ikke tillegges mye vekt dersom de ikke til en viss grad er forankret i egne eller andres erfaringer.
Så langt lærernes forhold til elevene. Der er nok mange lærere innforstått med hvordan de kvalitativt kan påvirke elevenes skolehverdag, slik det er beskrevet ovenfor. Men hva med Zajoncs syn på kunnskapstilegnelse?  I forlengelsen av dette spørsmålet kunne man med relevans til hans foredrag tilføye: Hvordan vil det gå med vår sivilisasjon i fremtiden dersom toneangivende grupperinger ikke nærer andre følelser enn likegyldighet overfor den kunnskap de har erobret på skoler og universiteter? Hvilken betydning har dette for den teknologiske virkelighet mennesket skaper, i det denne nettopp vokser frem av nevnte kunnskap?
Zajonc siterer Parker Palmer med disse ordene: «(…) our way of knowing does, indeed, grow into a way of living”. Lærere som frykter en fremtid hvor kunnskap kun verdsettes i kraft av dens instrumentelle nytteverdi, bør lytte til Arthur Zajoncs ideer. De er modnet frem gjennom hans 25 års erfaring som universitetslærer og fysiker på høyt nivå.
Når Zajonc viser at kontemplasjon muliggjør det å hengi seg fordomsfritt til det man står overfor, merker man at han er sterkt influert av Goethes naturvitenskapelige metode og Steiners epistemologi. (Steiner, 2009). Han vet at de begge forholdt seg til et erfarings- og vitenskapsbegrep som innebærer en utvidelse, sammenlignet med den dominerende retning i dag. De har begge – på hver sin måte – praktisert den fenomenologiske tilnærming gjennom å utvikle kjærlighet, dvs hengivelse til objektet.[3]
I et av Steiners pedagogiske foredrag er dette nedfelt slik:

Det man i dag gir menneskene er bare hodeviten. Det er ingen hjerteviten. Jeg kaller det som taler til hele organismen for hjerteviten. Det som kun taler til hodet, kaller jeg hodeviten. Moralsk og sjelelig må hodet stå i et vekselspill med hjertet.

Her er det på sin plass å minnes det vitenskapelige krav om å søke objektets sanne innhold kun  for dets egen skyld. Når det er tingen i seg selv det dreier seg om må subjektet sette seg selv til side. Selve kardinalspørsmålet blir da om denne overvinnelse av subjektivitetens forhold til objektet er oppnåelig dersom det øverste nivå i menneskets følelsesregister dvs. kjærlighet og hengivelse, opptrer som faktor i den vitenskapelige erkjennelsesprosess. Dette til forskjell fra sympati og antipati, drift og begjær. Her støter man an mot den tradisjonelle oppfatningen om at en objektiv erkjennelsesprosess kun er mulig gjennom et avmålt og distansert forhold til tingen (likegyldighet).  Arthur Zajoncs utfordrer denne oppfatningen med ved å bringe inn «an epistemology of love»:

Ideally, science disengages itself from phenomena for the sake of objectivity. Contemplative inquiry, by contrast, approaches the phenomenon, delicately and respectfully, but it does nonetheless seek to become intimate with that to which it attends. One can still retain clarity and balanced judgment close up if we remember to exercise restraint and gentleness.» (Zajonc, 2005)

Om man konsekvent utforsker idéen om kjærlighet til objektet ved å reise nødvendige spørsmål, kan man bli overrasket over de enkle logiske forhold som avdekkes:
Krever ikke en (ideelt sett) total hengivelse til fenomenet, dvs. det å identifisere seg helt med det man står overfor, at det iakttagende subjekt glemmer seg selv? Er ikke kravet til en objektiv erkjennelsesprosess derved sikret? Med forbehold om at en slik selvforglemmende akt kun kan oppfylles gjennom en bestemt form for skolering, er det logisk sett vanskelig å benekte den prinsipielle siden av saken.
Spørsmålet blir da hva man oppnår med dette, sammenlignet med den form for objektiv erkjennelse som vinnes i avmålt distanse – på grensen mot likegyldighet? Det kritiske motspørsmål kunne da lyse slik: Hvordan skal det menneskelige intellekt unngå å bli et offer for den kynisme som følger med alle former for spesialisert intelligens, så lenge denne benekter at det finnes en sammenheng mellom kjærlighet og kunnskap og/eller mellom kunnskap og menneskets følelsesmessige og moralske forhold til ethvert fenomen? Uansett er det vanskelig å unngå å se at dette er et dilemma for all formidling av kunnskap, hvilket også kan aktualiseres i henhold til vår problemstilling:
Hva om kjærlighet til tingen ikke bare gjelder faglig kunnskap, men også kunnskap om elevene og deres respons på undervisningen? Hva om tilbakeblikket på dagens undervisning var gjennomstrømmet av kontemplativ kjærlighet til den empiri man der står over for, båret av en vilje til å nærme seg de menneskegåter enhver elev utgjør – i håp om at dette bevirker at de utviklingsmessige utfordringer trer klarere frem? Hva om lærerens bearbeidelse av dagens kaotiske inntrykk fører til at noe pregnant trer frem – noe som kun kan oppstå i det det foreligger en ekte, varm interesse for faglige spørsmål så vel som klassenes og den enkelte elevs ve og vel? Hva om dette «noe» har en bestemt virkning på læreren selv, ved at denne form for fenomenologisk tilnærming vekker moralske incitamenter og/eller fagdidaktiske svar på morgendagens «hva», «hvordan» og «hvorfor»?
En ting er å påstå at det er slik eller motsatt: benekte det. Noe ganske annet er å undersøke den slags sammenhenger empirisk, i det eventuelle gunstige virkninger betraktes som hypoteser og  undervisningen som et kontinuerlig forsøksfelt felt hvor disse prøves ut. Elevenes trivsel eller mistrivsel er i den sammenheng et godt barometer.
Spørsmålet er om den som er opptatt av lærerrollens utviklingspotensial i fremtiden kan se seg tjent med å avvise en forskende praksis hvis mål er å undersøke slike muligheter?

2.3.New Organs of Perception: Goethean Science as a Cultural Therapeutics (Robbins, 2005)

«Mennesket kjenner seg selv kun i den grad det kjenner verden; det oppfatter verden kun i seg selv og seg selv kun i verden. Hvert nytt objekt som fremstår i dets klarhet, åpner et nytt organ for oppfattelse i oss.» (Robbins, 2005)

I følge Brent Dean Robbins kan det ikke være noen tvil om at for Goethe var enhver iakttagelsesprosess et middel til å skolere observatørens oppfattelsesevne, slik det implisitt kommer til uttrykk i sitatet. Det er bl. a. en følge av den fenomenologiske metodes krav til samvittighetsfull, varsom, men eksakt iakttagelse, fri for forutinntatte meninger. Det dreier seg om å oppøve gryende muligheter til å se verden som ny. Goethes betoning av en naturvitenskapsmetode hvor nevnte forvandling av forskeren selv utgjør et gjennomgangspunkt for erkjennelse, står i skarp kontrast til dagens praksis hvor erkjennelse er et middel for å oppnå beherskelse og kontroll over naturen. Robbins gjør oppmerksom på at dette går tilbake til Francis Bacon, som hevdet at «naturens hemmeligheter åpenbarer seg lettere under teknologiens tvang, enn når de lever seg ut på naturlig vis». Robbins viser til hvordan denne linjen føres videre gjennom Decartes oppfatning av mennesket som naturens besitter og mester og den newtonske fysikk som i ettertiden ble et middel til kontroll og utnyttelse av naturresursene. Men menneskets forhold til naturen har flere aspekter.
Om man ser den innledende beskrivelsen av krisen i skolevesenet i sammenheng med Robbins artikkel, øyner man en motsetning som kaster lys inn over vår problemstilling:
1) Forandring gjennom teknologisk tvang: Hvilken virkninger kan forventes i det et nasjonalt testregime innføres i skolen, hvor det forutsettes at høy score indikerer en tilsvarende høy kvalitet på undervisningen? I den grad effekten av dette er at pedagogene legger om undervisningen, i håp om å oppnå høyere score, er det berettiget å tale om en instrumentalisering av pedagogikken. Dette er endring initiert ovenfra (utenfra).
2) Forandring gjennom selvbetraktning: Når Goethes naturvitenskapelige metode overføres til sjelelige iakttagelser i form av et tilbakeblikk på skoledagen, vil det i henhold til ovenstående beskrivelse kunne bevirke forvandling av observatøren. Dette er endring initiert nedenfra (innenfra).
I punkt 1 ovenfor gjenkjennes den formale rasjonaliteten Max Weber har tilegnet business-sektoren og naturvitenskapen. Han beskrev det moderne samfunnet som preget av sammenbrudd, i det den substansielle rasjonaliteten (verdiene) forfaller til ren formal rasjonalitet. Denne blir så et mål i seg selv idet alt ikke bare kan, men skal kalkuleres, systematiseres, effektiveres og rasjonaliseres.[4] At denne beskrivelsen er dekkende for våre dagers rovdrift på naturressursene er neppe et kontroversielt utsagn. At det også begynner å gjøre seg gjeldende i kulturlivet, dvs. det åndsliv lærerstanden er den del av, har fått Gro Elisabeth Paulsen, leder i Norsk Lektorlag til å skrive om at «(…) byråkratisk tvang fører til målforskyvning og rolleendringer som verken er planlagt eller ønsket (…) [5].
Det er en lang vei fra Webers beskrivelse av den formale rasjonaliteten til Goethes oppfattelse av naturen som hellig: ”Naturlige gjenstander bør søkes og undersøkt som de er i seg selv og ikke ut fra observatørens nytteperspektiv, men respektfullt som om de var guddommelige vesener ”.
Brent Dean Robbins avslutter sin artikkel med å vise til hvordan Goethes natur- og verdensanskuelse gjennom det selvoppdragende element, er egnet til å bygge bro over kløften mellom naturvitenskapen og humaniora:

Through that careful observation, we also come to understand a world composed of beauty which obliges us to moral action to protect and care for it. And, finally, Goethe offers us a way out of the implicit nihilism that results from the collapse of substantive rationality into instrumental rationality. Goethe’s method aims not merely to predict and control, but has its end, rather, in the aesthetic and morally responsive obligation to the observed. (…) The natural sciences and the human sciences become united in Goethian science because the observation of nature is always also a process of self-discovery. Through that process of self-discovery, we may come to better realize more sustainable practices ofliving with nature and with each other. As a cultural therapeutics, Goethian science is an interdisciplinary affair. (Robbins, 2005)

3. Konkluderende betraktninger basert på teori og egne erfaringer

I teoridelen ble det vist til at fenomenologisk metode ikke bare er anvendelig i naturfagundervisningen. Den kan også gjøres gjeldende i forhold til det utvidete erfaringsbegrep (Steiner, 2009). Det innebærer at menneskets indre verden, dvs. forestillinger, begreper, ideer, følelser osv kan betraktes fenomenologisk.
Spørsmålet i denne oppgaven er hvilke konsekvenser dette har for lærerrollen. Hva undervisningens empiri angår har det så langt vært tale om tre sfærer: 1) politisk og byråkratisk styring (handlings- og ledelsessfæren), 2) pedagogisk forskning (erkjennelsessfæren) og 3) bearbeidelse av det empiriske innhold som akkumuleres i det felt hvor lærere og elever er virksomme (erkjennelses-, følelses- og handlingssfæren). De to første er forankret utenfor dette erfaringsfeltet. Den siste befinner seg ikke bare innenfor, den er rett og slett identisk med dette, idet lærerollens integritet utdypes i tett kontakt med alle tre områdene. 
Nå kan man med en viss rett argumentere for at de to første sfærenes distanse til den tredje, selve virksomhetsfeltet, borger for en grad av objektivitet som ikke er et utøvende lærersubjekt forunt å heve seg opp til. Men som vi har sett svekkes slike argumenter ved den kjensgjerning at det innhold som skal objektiveres for det meste ligger utenfor rekkevidde.
Der hvor den pedagogiske forskning rykker inn i klasserommet oppheves sistnevnte mangel. Da kan det mellom den 2. og den 3. sfæren oppstå et vitaliserende vekselspill mellom distanse og nærhet , noe studien «Den gode timen» er et godt eksempel på.[6]
Spørsmålet er om man i denne 3. sfæren også kan tale om forskning, selv om den ikke kan innrettes i henhold til de strenge krav som tradisjonelt kjennetegner en akademisk tilnæming. Nå er intet til hinder for å sette opp vitenskapelige krav for lærerens intensjon om å forske i den empiri han selv er med på å skape. Et slikt krav kunne f. eks. være nødvendigheten av både å kunne skjelne mellom og samtidig være seg bevisst, samspillet mellom personlighetens privatssfære og lærerrollens idealsfære. Det inngår i lærerens selvutvikling å bestrebe seg på å balansere disse to sfærene mot hverandre slik det best tjener elevenes læring. Spørsmålet er hvorvidt en fenomenologisk, kontemplativ bearbeidelse av det som i innledningen ble kalt undervisningens tause empiri er spesielt egnet til å stimulere til skolering av halvbevisste, subjektive ensidigheter i møte med lærerrollens ideelle formål?
Dette kan man mene hva man vil om, tyngde får det først i det man selv gjør erfaringer i dette feltet. Man kan på den ene side hevde at den smule utforskning man bedriver i dette felt er uten verdi så lenge den ikke oppfyller den type krav som tradisjonelt gjelder innenfor pedagogisk forskning, i form av verifiserbarhet, publisering etc. Hva betyr i så fall dette som signal i rekrutteringsøyemed? På den annen side kan man også argumentere for at lærerne ved å innta en forskende holdning til den empiri de selv frembringer, er trofaste mot det vitenskapelig prinsipp om å bli stående ved erfaringen. Kanskje det siste like meget som det første, er et tidsmessig svar på den kjensgjerning at menneskelige relasjoner  er langt mer komplekse enn naturprosesser? For dreier det seg ikke her, liksom i et kjemiforsøk, fortsatt om hendelser som i ettertid kan rekapituleres, betraktes, inderliggjøres, objektiveres  og bedømmes? I og med at det skjer i tilbakeblikket er distansen til den tause empiri større enn den gang hendelsene fant sted. Man kan på til en viss grad betrakte dem «utenfra», hvilket også omfatter elevenes mimikk, geberder og øvrige adferd .[7] Her foreligger det riktig nok en åpenbar forskjell mellom dette og et kjemiforsøk: Undervisningens empiri er i seg selv for kompleks til å være reproduserbar, et vitenskapelig krav ethvert kjemi- eller fysikkforsøk må og kan oppfylle. Der kan faktorene kontrolleres. Til gjengjeld kan et fagdidaktisk grep gjentas og varieres på utallige måter. Her er det mulig å skjelne mellom tre trinn:
1) Lærerprofesjonens innhold kan utforskes individuelt gjennom kontemplativ betraktning av levende erindringsforestillinger (kjennsgjerninger /fortidens hendelser), 2) hva lærerrollen angår er det vesentlig at personlighetens begrensninger bearbeides mest mulig objektivt i lys av pedagogiske og fagdidaktiske ideer (selvutvikling) og 3) ved at man gjennom første og andre trinn har beredet grunnen, har man samtidig øket sin evne og mottagelighet for frie, intuitive handlingsimpulser (initiativ /fremtidige hendelser).
Istedenfor «å ruge over fortiden», dreier det seg om å betrakte denne slik at evnen til å være initiativrik styrkes, med det mål å være på høyde med de hendelser man neste dag går i møte. Hva tilsier at undervisningens tause empiri ikke skal kunne bedømmes og videreutvikles, i det læreren bestreber seg på å innta forskerens blikk, slik dette også er skolert historisk gjennom naturvitenskapen?
Hvilke av disse to bidrar mest til det  å styrke og utvikle læreryrket: 1) forskning og målstyring fra utsiden kontra 2) forskning og ledelse fra innsiden? Ligger det ikke allerede i selve spørsmålet, en besinnelse på lærerrollens muligheter?  Svarene vil være ulike, alt ettersom hvilke erfaringer man selv har høstet i dette feltet. Det kan argumenteres for at det mht. forskning og ledelse, dreier seg om to vidt forskjellige forståelseshorisonter.
I og med at fenomenologi er hovedtema i denne oppgaven er det nødvendig å ta behørig hensyn til dette motsetningsforholdet. Naturvitenskapelige forståelsesmåter  beror primært på ytre sanseiakttagelse, sekundært på indre, idet også ideer kan betraktes.  Kan den som selv erfarer at ytre og indre sanser har det til felles at de gjør henholdsvis den ytre og den indre verdens fenomenologi tilgjengelig for bevisst betraktning og bedømmelse – hvilket er i Franz Brentanos ånd – med rette også kunne referere til tanke-, følelses- og viljeslivets fenomenologi, hvor også undervisingens tause empiri kan gjøres tilgjengelig?
Det er vanskelig å finne argumenter for at en sann pedagogisk fornyelse vil  kunne finne sted dersom følgende motsetning tilsløres: 1) nye reformer, nye rettningslinjer, nye dokumentasjonspåbud, nye tester og andre målstyrende tiltak uten i fra og 2) ubearbeidet, halvbevist undervisningsempiri som innen i fra «venter på» å bli omformet til fagdidaktiske og sosialpedagogiske svar på spørsmålene «hva», «hvordan» og «hvorfor».

På denne bakgrunn er det vanskelig å se at den individuelle utformingen av lærerrollen har noe å tape på det å etterstrebe en fenomenologisk bearbeidelse. Hvorvidt  Steiners tale om hengivelse og kjærlighet til fenomenet er en dyd av nødvendighet, må være opp til den enkelte lærer å undersøke . For Goethe var en slik fullstendig identifikasjon med objektet det samme som å søke dette – ikke for subjektets – men for dets egen skyld. Det ligger i Goethes vitenskapelige metode. At denne kan anvendes i møte med ethvert fenomen, både de som gir seg til kjenne gjennom ytre, så vel som indre sanser, er Arthur Zajonc og Brent Dean Robbins oppmerksomme på. En oppmerksomhet de deler med tusener av lærere – i og utenfor waldorfskolen.
Er dette av denne eller andre grunner en anbefalingsverdig  metode i forhold til det å styrke og videreutvikle lærerrollen? Det kan kun bekreftes eller avkreftes i det man selv setter seg fore å undersøke slike sammenhenenger.
LITTERATURLISTE

Robbins, B. D. (2005). New Organs of Perception: Goethean Science as a Cultural Therapeutic. Janus Head, ss. 113-126.

Steiner, R. (1926). Goethes naturwissenschaftliche Schriften. Dornach: Philosophisch-Anthroposofischer Verlag.

Steiner, R. (1998). Erziehung zum leben GA 297a. Dornach: Rudolf Steiner Verlag.

Steiner, R. (2008). Frihetens filosofi. Oslo: Antropos.

Steiner, R. (2009). Grunntrekk av en erkjennelsesteori for Goethes verdensanskuelse. Oslo: Antropos forlag.

Zajonc, A. (2005). Love and knowledge: Recovering the Heart of Learning through Contemplation. Teachers College Record Volume 108, Number 9, September 2006, pp. 1742–1759, (ss. 1742-1759).

Om författaren:Førskolelærerutdannelse fra Sørlandets Barnehagelærerskole i Kristiansand. Tre år som avd. leder i avd 5-7 år.

Agronomutdannelse kombinert med 4 år i biologisk dynamisk landbruk.
Deltok på Weekendseminarene i Oslo fra 1977 – 1979. Tok deretter Rudolf Steinerseminaret i Oslo 1982/83. Var med å starte Steinerskolen i Asker i 1983 hvor han var klasselærer i 12 år. Can mag i geografi samt en del universitetskurs i matematikk, geologi og paleontologi ved Universitet i Oslo. Ansatt ved Rudolf Steinerskolen i Oslo fra 2000 som klasselærer på trinnene 8. – 3. vg og faglærer i matematikk, geografi, geologi, astronomi og kobberdriving.

På denne nettadressen ligger flere av mine artikler: www.dag-o.com

NOTER


[1]  http://www.udir.no/Upload/Rapporter/2013/dengodetimen.pdf?epslanguage=no

[2] Studien til John Hattie ved Auckland University konkluderer bl. A. med at “Lærerens undervisningshandlinger er den faktor, der i størst udstrækning forklarer elevernes tilvækst i læring og er vigtigere end for eksempel klassestørrelse og niveauspredning.” Dette dokumenterer han gjennom en 15-årig studie som omfattet 80 millioner elever.Sef. eks. http://videnskab.dk/kultur-samfund/dygtige-laerere-er-vigtigst-undervisningen

[3] GA 12: «Die Stufen der Höheren Erkenntnis»

[4] Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Max_Weber

[5] Gro Elisabeth Paulsen, leder i Norsk Lektorlag hadde en artikkel i Morgenbladet 1. juli 2011. Se:
http://morgenbladet.no/ideer/2011/resultatet_er_systemforakt#.UU8Vg1f4Xm3, hvor det blant annet står:
“De norske skolereformene på 90-tallet bar preg av mistillit til lærerprofesjonen. I sin analyse av de nasjonale strateger har Rune Slagstad pekt på planer som viste mistro til lærerne som bærere av egeninteresse. Motsatt er oppfatningen av byråkratene som den profesjonen som kun forvalter alt til beste for helheten. Denne rollefordelingen gir et styringsklima i skolen karakterisert som mistankens sosiologi, med klare islett av sentralisert meningsdannelse i viktige pedagogiske spørsmål. (…) Det er tvilsomt om den byråkratiserte ledelsesstrategien i skolen er forenlig med sterkere og mer profesjonelle lærere. Skolen kan imidlertid ikke lykkes som læringsinstitusjon uten nettopp slike lærere. I organisasjoner med autoritære, hierarkiske maktforhold går ledelsen glipp av mye korrigerende informasjon. (…)Byråkratiets nøytrale interesseløshet oppleves som ikke-etisk, og som ubehagelig for yrkesutøvere som daglig strever med etiske dilemmaer. I løpet av få år er situasjonen på mange skoler uholdbar. Resultatet er systemforakt som blir en del av skolens kultur og legges til det skjulte pensum. De samme faresignaler og reaksjoner gjenkjennes innen andre offentlige institusjoner. Det følgende skoleeksempel kan kanskje bidra til å belyse hvordan byråkratisk tvang fører til målforskyvning og rolleendringer som verken er planlagt eller ønsket”.

[6] Se note 1

[7] Dette er i henhold til de pedagogiske foredragene et sentralt punkt i de rådene Steiner ga til de første lærerne i Waldorfskolen.

 

Waldorfskolans teori och praktik

av Leif Tjärnstig, Waldorflärarhögskolan. Innehållet i denna artikel kom till och sammanställdes i samband med två studiedagar på Martinskolan i januari 2013.

Undervisningen i skolan ska enligt skollagen bedrivas på vetenskaplig grund och beprövad erfarenhet. Detta medför att skolan, den enskilda läraren och lärarutbildnings institutionerna då och då behöver göra sig medveten om relationen mellan lärarens praktik i klassrummet och de teoretiska modeller som kan belysa praktiken och kan verka som förändringsagent i undervisningen. Undervisningens ämnesinnehåll förutsätts vila på ”vetenskaplig grund” men även de didaktiska metoderna förväntas grundas i någon form av ”evidens”. Många forskare har yttrat tveksamhet mot idén om evidensgrundade undervisningsmetoder b.la Biesta (2007):

On the research side, evidence-based education seems to favor a technocratic model in which it is assumed that the only relevant research questions are questions about the effectiveness of educational means and techniques, forgetting, among other things, that what counts as ‘‘effective’’ crucially depends on judgments about what is educationally desirable( Biesta 2007.s.5)

Waldorfpedagogiken beskrivs emellanåt som en bra och fungerande undervisningspraktik men en ovetenskaplig teorigrund. Med ovetenskaplig teorigrund åsyftas ofta då hela det antroposofiska textkomplexet. I denna artikel kommer jag främst att referera till Steiners pedagogiska texter då det oftast är dessa som lärarkollegier på världens waldorfskolor använder i arbetet

Den beprövade erfarenheten

Det har aldrig hänt och kommer aldrig att hända att en lärare går in i sitt klassrum och tillämpar olika teorier. Läraren praktiserar erfarenheter, egna och i viss mån andras i sin undervisning. Praktiken, handlingen är alltid erfarenhetsstyrd. Ryle (1963) pekar på det faktum att ett gott och ändamålsenligt handlande inte kommer ur och är inte beroende av att ha föregåtts av tänkande över handlandet. Handlingens riktighet och ändamålsenlighet kommer ur erfarenheten, inte ur tanken om handlingen. Vi kan planera väl inför våra handlingar men kan likväl handla illa(Ibid)

Now very often we do go through such process of planning what to do, and if we are silly, our planning is silly, and if we are shrewd, our planning is shrewd. It is also notoriously possible for us to plan shrewdly and perform stupidly (ibid. s. 32)

Ryle(1963) skiljer därmed på två olika kunskapsformer ”knowing how” och ”knowing that”.

Vi kan sätta upp ideal, teoretiska modeller och etiska föresatser inför vår undervisning som kan tjäna som riktmärken för vår praktik och förändra den på sikt, men det är med våra erfarenheter vi konfronterar vår omedelbara verklighet.

Teorier används i syfte att skapa distans och perspektiv på erfarenheterna. Läraren behöver därför öva sig i att använda teoretiska modeller för att betrakta sin undervisning, till att göra didaktiska och etiska val i klassrummet. De teoretiska modellerna hjälper läraren att skilja på vad som är bra och önskvärd undervisnings praktik och vad som är sämre.

Praxiskunskapernas natur

Det är möjligt att jämföra lärarens yrkeskunnande med andra yrkesgruppers där yrket grundar sig i en praxiskunskap. Dock är arbetet med att finna ”länkar” mellan teorier kring undervisning och lärarnas praktik svårfångat då den kunskap och den teoribildning som lärarnas praktik vilar på är så kallad ”tyst kunskap” (Berry. A, Loughran. J van Driel. J. 2008.s 1271) Det svårfångade ligger både i att konsten att undervisa inte är en entydig metod men även i det sätt på vilket en ny lärare lär sig konsten att undervisa genom att studera och härma goda exempel från andra lärare(Ibid). Likheterna med hur den ”tysta kunskapen” inom hantverks- och konstnärsyrken förmedlas är tydlig. Även sättet för blivande lärare att lära genom förbilder och övande samt att få korrektur syftande till att finjustera förhållningssätt och metoder hos läraren, samt en teoribildning som blir meningsfull först efter att den praktiska erfarenheten har erövrats, påminner om andra praxisyrken..

Förmågan att undervisa väl, det interna syftet med undervisandet, kommer ur övande, korrektur av misstag och genom exempel på ”det isig goda” (Janik. 1996). Förebildliga exempel på vad som är god undervisning förklarar inte vad god undervisning är eller varför den är god. Men en mängd ”goda exempel” ger en uppfattning hur god praktik kan se ut(Ibid). Janik(1996) beskriver hur exemplet skapar mönster och förbilder för våra handlingar som vi kan imitera för att lära oss. (s.40f) När jag ska lära mig en yrkespraxis behöver jag få exempel från någon som behärskar den praxis som jag vill lära mig. Därför är det inte möjligt att lära sig praxis på egen hand.

Den omständigheten att det måste ske genom träning inordnar oss i en tradition, dvs. våra prestationer inom praxis ifråga måste genom själva sin natur bli föremål för jämförelse med vad som tidigare presteras. Att utöva praxis är därför att ha del i en tradition av förträfflighet (Janik.1996. s.62) 

Men en ”tradition av förträfflighet”(Ibid) glider lätt över i en mytologisering av praktiken om inte praktiken kan bearbetas genom teoretisk distans och reflektion.

Att lära sig Waldorfläraryrket

Det traditionella sättet att bli lärare var tidigare genom lärarseminarierna. Dessa var främst praktiska-didaktiska seminarier där de erfarna lärarna delade med sig av sina erfarenheter till nästa generation lärare. Den seminaristiska traditionen levde kvar länge inom waldorflärarutbildningen och fortfarande tänker några skolor att utbildning av nya lärare främst sker inom kollegiet. Steiner uttrycker på flera ställen i sina pedagogiska föredrag att skolans kollegium ska vara en plats för pedagogisk utveckling, utbildning och fortbildning. Så har det även tidvis fungerat på olika skolor runt om i landet. Idag ser förutsättningarna för detta annorlunda ut då mängden nya administrativa pålagorna försvårat för den typen av didaktisk handledning. Tiden räcker inte till för detta.

Samtidigt har denna typ av intern handledande utbildning bidragit till en mytologisering av pedagogiken. Ett pedagogiskt språkbruk mellan lärarna som har sin grund i praxiserfarenheter har vuxit fram. Praxismyter såsom att ”hantverket stärker viljan”, och ”genom det konstnärliga arbetet förbinder sig eleven med stoffet”. Mytologiseringen av waldorfskolans pedagogiska praktik yttrar sig även som ”frågan om den svarta kritan”, ”skriva med färgpenna eller krita”, ”fotbollens vara eller inte vara”. Ur detta praxisspråkbruk kommer även iden om kursplanens omedelbara avspegling av barnets utveckling. Det idag svårare för nya lärare på en skola att både få del av en gedigen praxistradition och att hitta forum för att diskutera och ifrågasätta den samma.

Bearbetning av praxiserfarenheten genom ”theoria”

För att säkerställa att waldorfskolans praktik blir ”en tradition av förträfflighet”, krävs ett kontinuerligt kritiskt reflekterande över de undervisningsmetoder och försanthållanden som undervisningen vilar på. Här uppstår behovet av en teoribildning som kan sätta våra metoder i ett större sammanhang, och tillåter oss att ana de mekanismer och förutsättningar som utgör själva lärandet. En lärandeteoretisk grund som ställer grundläggande didaktiska frågor till oss. Exempel på didaktiska frågor som ett lärandeteoretiskt arbete i kollegiet kan utgå ifrån är tex: Hur förstår jag eller ser på lärandeprocessen?

  • Som överföring av kunskapsinnehåll från lärare till elev?
  • Som ett uppväckande eller frigörande av redan inneboende kunskaper? (Platonsk kunskapssyn)
  • Som något som konstrueras hos eleven med bistånd av lärare och undervisning? (sociokulturell eller konstruktivistisk kunskapssyn, Vygotskij, Piaget, Dewy m.fl.)

Hur observerar jag lärandets resultat?

  • Som förändrat beteende?
  • Som förändrade kunskaper?
  • Som förändrat sätt att erfara något?

All lärare vet nog att kunskapsinnehållet inte i bildlig eller bokstavlig mening överförs till eleverna i samma form, innehåll och struktur som den existerar hos läraren. Ändå talar lärare emellanåt om innehållet i sin undervisning som något som ”givits” till eleverna eller som en ”gåva”. I förberedelsestunden kvällen innan lektionen då morgondagens berättelse om lektionsinnehållet förbereds, är det emellertid ganska troligt att lärarens tänker enligt överföringsmetaforen. Det är i denna situation helt rimligt att hon gör det då överföringsmetaforen verkar strukturerade på lärarens egen planering. Väl ute i klassrummet är det en mindre framgångsrik lärandesyn. Både i berättarsituationen och i mer dialogiskt uppbyggda undervisningssituationer är den ” förlösande metaforen” och den ”konstruerande metaforen” bättre verktyg.

Att se på lärandet som förändrat beteende är rimligt om vi t.ex. talar om eleven i en lägre klass som lära sig sticka eller virka. Igår tappade eleven tråden och garnet trasslade sig men idag löper maskorna på, den ena efter den andra. Stickbeteendet har förändrats.

Tar vi det ett steg längre blir det genast vanskligare: Eleven som tidigare skrev med en kontinuerlig ordström sätter nu punkt och stor bokstav. Att beskriva denna typ av lärande som förändrat beteende är otillräckligt. Läraren anar att en förändrad kunskap ligger bakom det förändrade beteendet i detta fall. Ännu tydligare blir det om en elev ombeds att t.ex. återge namnen på de väsentligaste personerna i hädelserna kring något skede i Franska revolutionen. Där är det kunskaper och inte beteendet som uppmärksammas. Om en elev blir ombedd att utifrån en kartbild beskriva relationen mellan högland- lågland vattenflöden – skog och åkermark, så använder eleven de olika erfarenheter om vattendrag och landskapstyper som den erhållet. Utförandet av uppgiften blir otillräcklig med ett rent kunskapsåtergivande, det som visar sig genom uppgiften, är på vilket sätt eleven har erfarit landskapet.

Medvetenheten om hur läraren ser på och använder sig av olika lärande teoretiska modeller för att förstå och utveckla sin undervisning kommer ut ett teoretiskt distanserade till praxis. Ett sätt är att skapa den distansen är genom att arbeta med Steiners(1981) Allmänna människokunskap.

Från människokunskap till lärandeteori

I inledningen till föredragsserien som senare utgavs med titeln ”Allmän människokunskap” uttrycker Steiner(1981) att avsikten med föredragsserien är att ge grunden till en ”verklig undervisningspsykologi”(s.28). De fjorton föredragen behandlar människans själsliga, andliga och kroppsliga väsen ur själsligt eller lärandepsykologiskt perspektiv. Metoden som Steiner använder för att bygga upp sin psykologiska modell har han hämtat från Goethe.

Goethes kunskapsmetod bygger på begreppen ”polaritet” och ”stegring” som han använder i b.la. färgläran och växtläran. Steiner(1981) gör på liknande sätt genom att skapa ”polära kvalitativa begreppskluster”. Dessa begreppskluster förändrar begreppens fysiska referenser och de får istället själslig innebörd och betydelse.

 DÖD  < — >   LIV

   Nerv  < — >   Blod

Kunskap  < — >   Vilja

Antipati < — >  Sympati

Minne < — > Fantasi

      Begrepp < — > Imagination

 Begrepp som ”nerv” och ”blod” betecknar då i själsligt perspektiv, processer, tillstånd och tendenser snarare än fysiska föremål och substanser. De, i fysisk bemärkelse, finita begreppen ”död” och ”liv” får en annan betydelse i detta själsliga perspektiv. Genom sinnesströmmen upplöses själens medvetande in i varseblivningen, ”blodpolen”, för att återvända mot medvetande och begreppsbildning i ”nervpolen”. Själen befinner sig i en kontinuerlig rörelse mellan ”liv” och ”död”. Denna ständigt fluktuerade, själens och medvetandets rörelser, ger människan ”erfarenheten”, som Steiner menar är kunskapens ursprungliga uppdykande i medvetandet. “vårt tänkande är uttolkaren som tyder erfarenhetens åtbörder”(Steiner, 1955. s.66).

Steiners idé att tankarna hämtas ur ”tingen”, ur sinnevärldens artefakter, är en bärande princip för det metodiskt- didaktiska gestaltandet av undervisningen i waldorfskolan. I den praktiska didaktiken betyder detta att undervisningsmomenten byggs upp med hänsyn till möjligheterna till ”olika erfarenhetsmodus”. Waldorfskolans undervisningsmetod skulle kunna beskrivas strukturellt som;

  1. förmedlande- berättande
  2. återberättandet- bearbetande
  3. gestaltande-användande i text och bild

Genom kunskapsteoretisk genomlysning av de tre stegens olika didaktiska karakteristik och förutsättningar kan läraren bli medveten om hur undervisningen möjliggör för eleven att i de olika stegen göra specifika erfarenheter av kunskapsinnehållet. Ett exempel på detta är hur elevens bildskapande kan användas i undervisningen med större precision är Tjärnstig(2012). På liknade sätt kan olika didaktiska moment såsom, berättandet, återberättandet, nattens betydelse, m.m. belysas kunskapsteoretiskt.

Arbetet med teoretisk genomlysning av undervisningspraktiken förändrar även språkbruket mellan lärarna då den beskriver sin undervisningsvardag. Lärarkollegiet vänjer sig vid att arbeta med idéer och pröva idéer mot varandra och att se hur idéer är verksamma i undervisningspraktiken. Genom att relatera idéer med andra idéer blir läraren delaktig i den allmänna världen av idéer. Traditionen av ”praxismytologi” bryts och ersätts av professionsutveckling hos lärarna. I och med detta kan vi på allvar tala om en undervisning som bedrivs på vetenskaplig grund och beprövad erfarenhet.

Litteraturlista

Berry, A., Loughran, J., & van Driel, J. (2008, August). Revisiting the Roots of Pedagogical Content Knowledge. International Journal of Science Education, 30(10), 1271-1279. Retrieved March 26, 2009, from EJS E-Journals database.

Biesta, G. (2007) Why ‘‘what works’’ won’t work: evidence-based practice and the democratic deficit in educational research. Educational Theori. Vol.57/1.2007

Janik, A. (1996). Kunskapsbegrepp i praktisk filosofi. Brutus Östlings Bokförlag Symposion.

Ryle, G. (1963). Knowinghow and knowing that. In The concept of mind (pp. 26-60).London: Penguin. (316 s)

Steiner, R. (1981) .Allmän människokunskap som grundval för pedagogiken. Antroposofiska bokförlaget. Stockholm

Steiner, R. (1955). Grundlinjer till en kunskapsteori enligt Goethes världsåskådning med särskilt avseende på Schiller. Antroposofiska bokförlaget. Stockholm

Tjärnstig, L. (2012). Bearbetning av kunskapen som konstnärlig process- bildskapandets betydelse.  Waldorf Agora 2012.12. http://waldorfagora.se